Champagne eller engelsk musserende?

Ikke alltid lett å skille fra hverandre i en blindsmaking. Mineraliteten, syrligheten og den forsiktige sødmen er til stede begge steder. Og prisen er gjerne den samme. Men kanskje du får mer for pengene i de engelske dråpene? I hvert fall en så lenge…

Balfour Hush Heath, nær Staplehurst i Kent, er en 400 mål stor eiendom bestående av druestokker og gamle eiketrær. Midt i finner vi Heath Manor, et herskapshus fra 1503. Ekteparet Leslie og Richard Balfour drev tidligere pub og vertshus, med utsikt til en enorm eplehage, en eiendom de fikk mulighet til å kjøpe i 1991. De slo til, fjernet en del av epletrærne og plantet vinstokker i stedet. I starten laget de vin bare til eget og venners bruk, litt søtladne hvitviner. Men så etter noen år fikk de den gode ideen å lage kvalitetsvin. Første plante ble satt i jorden i 2002, og ti år etter kom første gullmedalje. Deres rosa musserende var offisiell vin under OL i London. Ekteparet knyttet til seg høyt kompetente vinmakere, kompetanse er nøkkel til suksess også i Sussex.

 De bygget et praktfullt nytt vinhus i tre i 2010, og har nå et stort besøkssenter med plass til 200 spyttende og svelgende gjester. På vineriet ikke bare gjæres vinen, der tappes den også på flaske og får påklistret den noe konservative etiketten.

Fruktig, ikke stramt

Balfours filosofi er å lage fruktige viner, ikke for stramme og syrestrenge. De har en arbeidskrevende måte å lage vin på. De høster druene etter hvert som de modnes, så i en vin kan det være druer fra flere innhøstingstidspunkter. Alt for å sikre nok modenhet og fruktsødme i vinene.

Flesteparten av druene er standard champagnedruer, altså chardonnay, pinot noir og pinot meurnier. Som alltid når det gjelder engelsk musserende vin, de er laget på champagnemetoden, her hos Balfour med fra ett år og oppover på bunnfallet.

Nok prat, la oss smake vinene!

Deres standard musserende heter Leslie Reserve, og er nå på basislisten i Vinmonopolet. Den har duft av grønt eple, sitron, fersken, blomster, i munnen – en god og fyldig mousse. Lang, fruktig, lett søtlig ettersmak, av røde epler, markjordbær, mineraler, kjeks, frisk syre, forsiktig autolyse, har tolv måneder på bunnfall, en musserende vin som er lett å like, likevel kompleks nok til å tåle matretter som skalldyr og spekeskinke.

Brut rose 2017 er en svak kobberfarge. Duft av nype, fersken og rødt eple. Smaken er fyldig og syrlig, rødt eple og sitrus. En hummervin, slår importøren fast.

Blanc de noir har 75 prosent pinot noir og 25 prosent pinot meunier. Noe lukket på duft, men vi aner solbær og sitrus. Den tar igjen på smaken, den er kraftig. Her er solbær, røde bær, syrlig og en behagelig sødme. Lang ettersmak. En fet og fyldig musserende, her trengs matfølge. Kanskje til og med noe såpass kraftig som svin eller kylling.

Så går vi over til de stille vinene, som også holder høyt nivå. Vi starter med Balfour Skye’s chardonnay. På duft, urter, fersken, gult eple, smaken er fruktig, vi kjenner pære og sitrus, og kanskje en anelse hvit pepper. Et fet og fyldig chardonnay som vil passe utmerket til fisk med smør- eller fløtesaus, selvsagt. Men også rike kyllingretter.

Til slutt Englands egen drue, den for oss ukjente bacchus. Her er vi i sauvignon blanc-land, dufter av stikkelsbær, solbær, ramsløk, veldig aromatisk. Smaken er fyldig og syrlig, det er solbær og pepper, igjen en lang, frisk ettersmak.

Engelsk vin tjener på klimaendringene, det er ikke lenger problem å få modne nok druer. Vi husker hetebølgene i England i fjor, ille for menneskene, men bra for druene. 2022 tegner til å bli en svært god årgang for engelsk vin, og ikke bare musserende – de stille vinene viser også lovende takter. De gamle rivalene Frankrike og England har fått noe nytt å strides om. Vin på høyt nivå. En stille og sprudlende dyst.

Denne teksten er skrevet av Jon Berg, som også innledet kvelden med et kort kåseri basert på hans siste bok “En smak av England”.