Deretter gikk vi videre til å smake 2012-årgangen av den etter hvert så kjente «No Name». Dette er Borgognos ‘protestvin’ mot italiensk vinbyråkrati. Vinmaker Andrea Farinetti ønsket å lage en spennende og litt annerledes Barolo. Selv om vinen kommer fra Borgognos beste vinmarker, ble den ikke godkjent som en Barolo av Konsortiet i Piemonte fordi den var ‘atypisk’. Den ble derfor klassifisert som en Langhe Nebbiolo. Selv om den nå anses som verdig Barolo-klassifikasjonen, har Borgogno valgt å fortsette og selge den som en deklassifisert Barolo. Da blir det mye vin for pengene.

Neste vin var Silver Barolo av Fontanafredda, 2012-årgang. Både denne og No Nameer noe enklere Baroloer, og en del frukt i begge. Hver vin ble diskutert ivrig naboene i mellom, og tross tørre munner fra mye tanniner hadde de fleste mye å si. Min sidemann meldte blant annet våt ull om Silver Barolo.

 Så fikk vi smake to enkeltmarksviner fra Fontanafredda. Først ut var Barolo Serralunga d’Alba 2011, som er oppkalt etter landsbyen der vinmarkene ligger. Som Barolo for øvrig var det nok av tannin i vinen, men vinen opplevdes likevel som bløt og litt leskende i munnen. Kanskje et resultat av at 2011 var et ganske varmt år? Deretter kom vinen mange nok hadde gledet seg litt ekstra til å smake, nemlig Fontanafreddas Barolo La Rosa fra 2010. Til 680 kr var dette kveldens dyreste vin, og dermed i en prisklasse de færreste drikker til hverdags. Spesielt fra Barnebordet var det en forventningsfull hvisking da denne vinen ble skjenket i glassene. For oss, og sikkert mange andre, er det jo nettopp derfor vi er med i vinklubb – for å smake kvalitetsvin vi ellers ikke ville fått smakt. En annen grunn til å være med i vinklubb er at ikke bare får man smake gode viner, man får også sammenlignet viner opp mot hverandre. Det er sjeldent jeg går løs på to Barolo-viner i heimen, selv om det nok hadde vært stemning for det. Da er det godt å kunne dra på vinsmaking i stedet.

 Til slutt fikk vi smake to Barolo Riserva av Borgogno, 2006-årgangen og 1997-årgangen. De var begge gode Barolo. Det var spennende å smake 2006-årgangen opp mot en vin fra en eldre årgang. 1997-årgangen hadde en mursteinsrød kant, og krydder, treverk og kirsebær på lukt. 2006-årgangen opplevdes som fruktigere, og falt godt i smak på Barnebordet.

 Det ble en liten diskusjon om matching av Barolo til mat. Kveldens viner ble anbefalt til modne oster, retter av lam og okse og villsvin, som er vanlig å spise i Piemonte.

 Kvelden ble avsluttet på tradisjonelt Golia-vis: med et loddsalg, der kveldens viner ble loddet ut. Vi på Barnebordet var ikke alene om å like denne kveldens viner. Denne kvelden gikk loddselgerne tomt for lodd, i folks iver etter å sikre seg en (og gjerne flere?) av dem. Det var noen heldige få som fikk ta med seg en vinflaske hjem. Etter denne kvelden har vi i Golia vinklubb blitt bedre kjent med Nebbiolo i Barolo, og undertegnede skjønner godt hvorfor Barolo har et så godt rykte!